Test deg selv.

Sjekk om du finner interesse for problemstillingen i teksten nedenfor, og om du er i stand til å danne deg noen mening om hva som er mest logisk.

Finner du interesse for det som er skrevet her, vil du trolig ha stor interesse av å lese boka mi.

 

Lyshastigheter

 

Med utviklingen av bedre teleskoper og andre instrumenter studeres stadig mer fjerntliggende områder av universet. Spektroskopi av lyset fra fjerne stjerner viser at jo lenger stjernene befinner seg fra oss, jo mer rødforskjøvet blir lyset. Astronomer i dag tolker rødforskyvningen dit hen at lyskilden beveger seg med en hastighet fra oss. De hevder fortsatt i dag at Einstein har rett i at lyset har hastigheten c uavhengig av lyskildens og observatørens hastighet. Når lyset rødforskyves skjer det en dopplereffekt for lyset. Dopplereffekten kan inntreffe umiddelbart idet lyset forlater lyskilden, eller det kan inntreffe underveis til oss, eller det kan inntreffe i forbindelse med mottaket av lyset hos observatøren. Dopplereffekten kan også være et resultat av alle disse forholdene. Astronomene har den oppfatning at rødforskyvningen av lyset fra fjerne stjerner hovedsakelig skjer underveis til oss.  

Som følge av rødforskyvningen av lyset fra fjerne stjerner og galakser, og at denne øker jo lenger borte lyskildene er, og som følge av at rødforskyvningen tolkes til at lyskildene beveger seg fra oss, har ideen om Big Bang oppstått. En ide om at alt var samlet i en kompakt enhet kalt en singularitet, og at denne eksploderte. All materie i universet har, i følge denne teorien, denne singulariteten som opphav. Og av denne materien har stjerner, galakser og planeter dannet seg. Jo lenger unna, jo mer rødforskyvning av lyset. Det tolkes dit hen at universet utvider seg. Universet sammenlignes med en bolledeig som eser, der galaksene utgjør rosinene i deigen.

Tilhengere av denne teorien anser at lyset som sendes ut fra stjernene i fjerne galakser, i vår retning, forlater stjernene med hastigheten c relativt til disse stjernene. Om det var observatører som stod oppstilt i ro langs ruta lyset tar i rommet, ville de se at lyset holdt hastigheten c relativt til dem. Når så lyset når frem til oss, ser det også ut til at lyset har hastigheten c relativt til Jorden. Her er det ikke tatt med hastigheter for lyset i atmosfærer eller andre gassansamlinger, men kun betraktninger som gjelder lyshastighet i vakuum. Observatørene langs ruta må være i ro i forhold til det som tilsvarer et punkt i bolledeigen.

Se hva professor Øystein Elgarhøy sier om dette: http://www.mn.uio.no/astro/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/astronytt/2012/astronytt-2012-02-09.html

Et forhold tilhengerne av denne teorien synes å se bort fra er at lyskilden og observatøren har en hastighet bort fra hverandre når lyset avsendes. Det synes som om de er i ro i forhold til hverandre. Straks lyset er avsendt øker avstanden mellom lyskilde og observatør som følge av at universet utvider seg. I et tidsrom av 1 milliard år lyset har vært underveis har avstanden tilbake til lyskilden økt, samtidig som også avstanden fram til observatøren har økt. Universet utvider seg hele tiden mens lyset er underveis. Men når lyset når endepunktet, observatøren, er igjen lyskilden og observatøren i ro i forhold til hverandre, slik at lyset kan mottas med hastigheten c. Er det innlysende at noe ikke stemmer?

Om vi betrakter den fjerne galaksen, ruta for lyset, og vår Jord litt på avstand og vet at Jorden og galaksen fjerner seg fra hverandre, faktisk har en hastighet bort fra hverandre, vil det være innlysende at lyset må øke sin hastighet underveis skal det ankomme Jorden med hastigheten c. Det må øke sin hastighet like mye som hastigheten galaksen og Jorden fjerner seg fra hverandre med. Hvordan kan det gå til? Noen tilhengere av Einstein hevder at ruta lyset følger må deles inn i treghetssystemer. I hvert treghetssystem gjelder lyshastigheten c. Om det nå er plassert ut 13 milliarder observatører langs ruta lyset følger fra en galakse 13 milliarder lysår borte, og de hver befinner seg i et treghetssystem, så vil lyset måtte øke sin hastighet litt hver gang det passerer skillet mellom to treghetssystemer. Dette blir en eksepsjonell liten hastighetsendring mellom hvert treghetssystem, men den er der. Forskere har en tendens til å si at når distansen deles opp i mange nok biter blir det så liten hastighetsendring mellom hvert treghetssystem at vi kan se bort fra den. Er du enig i dette? Lar du deg lure?  For min del reiser det seg et spørsmål til hva som får lyset til å registrere denne overgangen mellom treghetssystemer, og hvordan det tilpasser seg farten c i det nye treghetssystemet. I utgangspunktet ville jeg tro at lyset forplantet seg helt uavhengig av noe i rommet når det var vakuum der, og at det bare opprettholdt den hastigheten det fikk ved avsendelse fra lyskilden. Om lyset er i stand til å endre sin hastighet underveis så må det på noe vis være i stand til å sanse omgivelsene og passe farten etter dette. Det er fristende å tenke at lyset må ha noe å forplante seg i. En slags eter, og at lyshastigheten da blir c i forhold til eteren. Jeg tar et grundigere tak i denne ideen i boka mi.  

Nå tenkte vi på hvordan lyset passerte observatører med et lysårs avstand seg imellom langs lysets bane, og at disse observatørene var i ro i forhold til det som tilsvarer bolledeigen. En hastighetsendring i overgangen mellom et treghetssystem og det neste ville resultere en brytning av lyset, om denne overgangen ikke representerte et plan normalt på lysets retning. Vil det skape problemer for lyset fra en nabogalakse om dette passerer gjennom det samme treghetssystemet? Det vil jo krysse nevnte plan med en vinkel som ikke er lik normal.

Kanskje vi må operere med flere og mindre treghetssystemer langs ruta lyset følger. Hjelper det om vi sier at det er like mange treghetssystemer på veien som det er atomer langs ruta? Fortsatt må lyset samlet øke sin hastighet på veien fra galaksen til Jorden like mye som den hastighet disse objektene fjerner seg fra hverandre med. En annen sak er at atomene langs ruta har store og forskjellig rettede hastigheter. Så da er det vel umulig for lyset å holde en hastighet lik c relativt til et punkt i ro i det som tilsvarer bolledeigen? Jeg tror nok at tilhengerne av Big Bang teorien ikke har tenkt ut hvordan lyset skal kunne tilpasse farten så den er c relativt til sin posisjon i universet, svarende til posisjonen i bolledeigen. De knytter ikke lysets evne til å endre hastighet til en eter lyset passerer gjennom. Hvordan skal lyset så finne ut hva som er hastigheten i det bestemte punktet i bolledeigen. Jeg tror ikke lyset engang har hørt om bolledeigen, eller har noen evne til å regne ut snitthastigheten til atomene det passerer underveis. Hvordan skal lyset da kunne tilpasse seg en hastighet som skal tilsvare det lokale punktet i bolledeigen sin hastighet? En annen sak er at en observatør langs ruta lyset følger, og som beveger seg med en hastighet i retning lyskilden eller vekk fra lyskilden, likevel mottar lyset med lyshastigheten c i følge Einsteins tilhengere. 

Stjernen UDFj-39546284, som Elgarhøy kaller Kurt, har i følge det han skriver en avstand fra oss i dag på omtrent 32 milliarder lysår. Men siden universet utvider seg i følge hans teorier vil distansen lyset tilbakelegger for å nå oss bli atskillig lengre, kanskje for lang til at lyset noen gang vil nå fram. Særlig hvis universet utvider seg på samme måte som det har gjort til nå. Ekspansjonen av universet vil være akselererende da hvert kubikk lysår vil doble sitt volum på nytt og på nytt med samme tidsintervall. Den gang da Kurt sendte lys fra seg som har nådd oss i dag var avstanden mellom Kurt og oss svært mye kortere. Elgarhøy har brukt en skalarfaktor for å vise hvor mye universet har utvidet seg mens lyset har vært på vei mot oss. Disse verdiene kan benyttes til å fastsette avstanden fra Kurt til oss når lyset startet sin ferd. (Dvs. vårt solsystem og Jorden var enda ikke blitt dannet, så isteden må vi tenke oss posisjonen til den massen som senere ble vår tilværelse.)

Et underlig forhold knyttet til Big Bang teorien er hvordan ekspansjonen fremstilles å ha skjedd. Etter eksplosjonstidspunktet utvidet universet seg svært raskt (universet er ikke større enn volumet på eksplosjonsproduktene). Deretter ble ekspansjonen brått mye langsommere. Hva grunnlag har man for denne siden ved teorien? Inneholdt ikke eksplosjonsproduktene masse? Kunne dannelsen av masse forårsake den kraftige oppbremsingen av universets ekspansjon? Må det andre naturlover til for å forklare en slik utvikling? Selv om dette spesielle forholdet er uforståelig er mange sider ved selve Big Bang langt vanskeligere å begripe. 

Den som har lest boka vil trolig på bakgrunn av sin nye kunnskap om tid, avvise Big Bang teorien og Einsteins teorier, og avvise forskernes forklaringer om hvordan lyset skal kunne holde hastigheten c relativt til "bolledeigen"gjennom et univers som utvider seg. Dersom universet derimot ikke utvider seg, så må rødforskyvningen av lyset ha en annen forklaring. Da gis det bare et annet alternativ, som jeg redegjør for i boka. Jeg har også utviklet en teori som forklarer hvordan lys avsendt fra lyskilder som holder stor hastighet mot en observatør eller bort fra en observatør kan mottas med en fast hastighet lik c om observatøren eksempelvis befinner seg på månens overflate. Dette kan synes gåtefullt, men les om dette i boka mi, og du vil se at det finnes en logisk løsning. Trolig vil leseren dele forfatterens synspunkter på hvordan universet er, og egenskapene til lyset, rommet og tiden. Det rådende paradigmet der Big Bang står sentralt blir erstattet av et nytt og mer logisk paradigme. 

 

 

Ønsker du kontakt med meg kan du sende meg en mail på denne adressen: per-gunnar@xxx - Du må på grunn av spam skrive inn adressen manuelt og bytte ut xxx med 2res1.no.

 

Tilbake til hovedsiden min